Som barn fikk jeg alltid vafler til frokost når jeg var oppi Hegra, som vi sa.
Alltid.
Mormoren min kalte jeg bare Mor. Av og til hadde hun også kjøpt inn sjokoladepålegg. Sjokade. Og var vi ekstra heldige: Nugatti.
Som det veloppdragne barnet jeg var, smurte jeg tynt på. Derfor var det alltid greit å spørre om Mor kunne smøre for meg. Hun smurte nemlig tykt på. Tykkere enn det var på det bildet på Nugatti-boksen.
Noe særlig større lykke enn det kan man ikke gi et barn.
Vaflene og Nugattien er blant mine første minner om det mathuset Mor skapte oppi Rømmona. For var det én ting du kunne være sikker på, var det at du ikke forlot gården sulten.
Mest sannsynlig var du stappmett.
Og mest sannsynlig hadde du også en plastboks med rester i baksetet.
Ganske tidlig fattet jeg interesse for kokeboka hennes. Jeg var opptatt av mat og syntes boka var spennende – disse oppskriftene fra en annen tid, fra en annen hverdag. Jeg bladde mye i den når jeg var der.
En gang sa hun:
«Ta me dæ boka, om du syns a e fin.»
Jeg gjorde det.
Og siden har jeg kjent på at innholdet i boka ikke bare burde tilhøre meg. Det burde tilhøre oss alle.
Derfor finnes nå denne siden.
For at den som vil, skal få muligheten til å gjenskape litt av det mathuset Rømmona var.
Børge
Hvor langt vi er kommet
29 av 272 sider
57 oppskrifter er skrevet inn. Registeret vårt lister 443, og det er selv ufullstendig — boka har flere. Transkripsjonen går side for side, og tallene her regnes ut på nytt hver gang nettstedet bygges.

