Mor
Hvorfor denne siden finnes

Som barn fikk jeg alltid vafler til frokost av Mor.
Alltid.
Mormoren min kalte jeg bare Mor. Av og til hadde hun også kjøpt inn sjokoladepålegg. Sjokade. Og var vi ekstra heldige: Nugatti.
Som det veloppdragne barnet jeg var, smurte jeg tynt på. Derfor var det alltid greit å spørre om Mor kunne smøre for meg. Hun smurte nemlig tykt på. Tykkere enn på bildet på Nugatti-boksen.
Noe særlig større lykke enn det kan man ikke gi et barn.
Vaflene og Nugattien er blant mine første minner om det mathuset Mor skapte oppi Rømmona. For var det én ting du kunne være sikker på, var det at du ikke forlot gården sulten.
Mest sannsynlig var du stappmett.
Og mest sannsynlig hadde du også en plastboks med rester i baksetet.
Ganske tidlig fattet jeg interesse for kokeboka hennes. Jeg var opptatt av mat og syntes boka var spennende – disse oppskriftene fra en annen tid, fra en annen hverdag. Jeg bladde mye i den når jeg var der.
En gang sa hun:
«Ta me dæ boka, om du syns a e fin.»
Jeg gjorde det.
Og siden har jeg kjent på at innholdet i boka ikke bare burde tilhøre meg. Det burde tilhøre oss alle.
Én ting er minnene vi har, vi som har vært så heldige å få spise maten hennes.
Noe annet – og kanskje minst like viktig – er at dette handler om kultur og tradisjoner.
Mange av oppskriftene har du kanskje aldri smakt.
Noen har du kanskje ikke engang hørt om.
Da er du – på sett og vis – et levende bevis på at mange norske og trønderske mattradisjoner er i ferd med å forsvinne.
Derfor finnes denne siden – som min lille skjerv til arbeidet med å holde kulturen og tradisjonene levende.
Og for at den som vil, skal få muligheten til å gjenskape litt av det mathuset Rømmona var.
Børge